Smed Larsen 1885-1955 på Haug

Skoleveien mellom Hulebak og Kirkely skole kunne virke lang vår og høst og strabasiøs og kald om vinteren rundt 1950 for en liten og sped jentunge som nettopp var begynt på skolen. Når det var bar mark, kunne en ta snarveien over Krokebakken, og den varme og deilige solbakken underveis var en opplevelse. Når derimot snøen lå høy overalt, var de største snøfonnene vanskelige å forsere for en 7-åring som av og til måtte ha pappa til hjelp oppe på Hulebak. Da kjentes skoleveien både lang og tung og en måtte gå hovedveien forbi Nedre Haug gård. Selv hovedveien var ofte ikke brøytet når vi barn var på vei til skolen, og det lange strekket over Haug-sletta kunne kjennes nærmest endeløst når snødrevet pisket i ansiktet og kulden bet. Heldigvis gikk vi på skolen bare annenhver dag de første årene …
Et lyspunkt underveis var smia til smed Larsen på Haug. Når han drev på med arbeid der, var det varmt og godt der inne om vinteren, og dessuten alltid veldig spennende. Det beste var hvis smeden skulle sko en hest. Med den største selvfølgelighet kunne han bøye seg ned og løfte opp foten på en svær hest. Han virket så trygg på dette og sikkert også beroligende på hesten han holdt på med. Gammel hestesko ble fjernet, hoven skåret til og pusset, ny tilpasset og satt på. Sammen med lukten, varmen av hest og glørne fra essen, lyden av banking på ambolten og all ”ruslasjonen” rundt ble atmosfæren nesten magisk.
Han kunne reparere vognhjul og mye annet også, smeden, samt hvesse håndbor. Selv har jeg for far mer enn en gang hatt bor på bagasjebrettet på sykkelen for å få dem hvesset.
Smed Larsen tok godt imot oss barn som stakk innom og kunne ofte by på drops, slike som f. eks. Kongen av Danmark og andre. Dropsene i et kremmerhus bar tydelige tegn på hans yrke; svarte smedfingre hadde holdt i posen og var ikke alltid like delikate, men tanken bak var god og ble verdsatt. Bjørg fra Hulebak forteller at hun og en venninne en gang ble bedt inn i huset til smeden; han bodde i et lite hus litt lenger sør og litt lengre fra veien enn der smia sto. De ble buden inn på en eller annen slags pudding og var nok litt nølende til å ta imot invitasjonen der de var på hjemvei fra skolen. Bjørg var godt kjent med smeden, for hun hadde ofte vært med faren, Ottersen på Hulebak, når fjordingen deres, den beryktede Seira 1) på Hulebak trengte en ny sko eller to. I 1942 tok Larsen hele kr. 4,- for én sko! Et par – tre år senere var prisen steget til kr. 4,50, da Ottersen kom med hesten på Hønsø for å få den skodd. Kanskje hadde han lånt den? Det hendte f. eks. at en kunne trenge to hester i spann når ekstra tungt arbeid skulle utføres. For reparasjon av et hjul hadde han måttet ut med kr. 5,50, også dette i 1942. I 1944 var skoning samt beslag kommet opp i kr. 8,-. Ottersen førte regnskapsbok med detaljerte innføringer!
Bjørg forteller forresten også at hennes kusine og en venninne var blitt buden til smed Larsen og var blitt traktert med alke. Det var flere som dro ut på fjorden i sine snekker og skjøt alke før i tiden. Har inntrykk av at folk med bakgrunn fra Østfold var spesielt opptatt av denne typen jakt. Matauk i forskjellige former var ellers svært nødvendig – og også populært, og hadde nok økt i omfang som følge av problemene med å skaffe mat og andre varer under krigen. Jakt på alke er nå forbudt.
Med alderen minsket nok inntektene, samtidig som samfunnsmønster og yrkesliv var i sterk endring rundt 1950. Etterspørselen etter smedens tjenester dalte vel, og det ble derfor problematisk for smed Larsen da smia hans en vinter knelte under byrden av all snøen som lavet ned. Først på 1950-tallet hadde vi flere snørike vintre! Hva nå? Smia var til nedfalls, og det var ingen penger til å hyre noen til å bygge den opp igjen! Løsningen kom i form av en som frivillig – og ubetalt – satte i gang med gjenreisningen, en med et sosialt sinnelag. Opp kom smia, og smeden var lettet og glad. Men redningsmannen, hva med ham? Jo, han fikk kritikk for å ha vært så dum å hjelpe smeden – ”for han brukte jo pengene sine til øl, likevel!” Noe sant var det nok i det, for smed Larsen var kjent for å leske strupen sin, men det var jo varmt i smia, og da kunne en saktens trenge en tår for å avhjelpe tørsten! Dette var forståelig. I det store og hele var han ikke alene om denne smule last den gang, varme arbeidsforhold eller ikke. Og man skal i hvert fall vare seg for å kaste sten når man kanskje sitter i glasshus selv…..
Smeden hadde nok ikke så høye tanker om ”sin stilling og sin stand”, omtrent slik Prøysen beskriver forholdene i sin vise om hattemakeren. Han skal ha ytret ønske om en grav helt bortest ved steingjerdet (steingalen) på ”kjerregården”, for noe bedre var han ikke verdt! Han fikk det som han ville – den gang. Men siden er kirkegården blitt utvidet, og hans beskjedne gravstein er blitt liggende et godt stykke fra steingjerdet, slik det nå ligger plassert ….

 

At det senere skulle bli ham den ære forunt – post mortem – å få en vei oppkalt etter seg, ville han nok aldri ha drømt om en gang, beskjeden som han var. Tenk, Smed Larsens vei … Ikke verst! Hans egen eiendom på Haug kalte han betegnende nok Smedhaug, og den ble utskilt i 1912 fra daværende enkefru Ragna Henriksens eiendom ”Skoglund” på Haug.

På bildet (fra Widerøes flyfotosamling rundt 1950) ser vi et utsnitt fra Haug. I forgrunnen ser vi smia samt en som står og holder en fjording, muligens smeden. Det er vanskelig å tyde hvem personen er. På den andre siden av veien går en annen fjording og gresser. Ren og skjær idyll! Huset til smeden kan vi ikke se, for det ligger litt lenger opp til venstre, ved fjellkanten.

Øvre Haug Tjøme

Parti fra Øvre Haug
Det store huset til høyre for smia, et slags funkishus, er for lengst revet og ble i sin tid bygd av byggmester Kristian Gabrielli og av alle kalt ”Gabriellehuset”, muligens bygd ca. 1938 2). Bortenfor der ligger ”Skoglund”. Huset og bryggerhuset er i dag ombygd til det nesten ugjenkjennelige. Bortenfor der igjen, men ikke med på bildet, ligger eiendommen ”Victor”, en gårdseiendom bygd opp av Elise f. Olsen fra Engø og Victor Olsen, av svensk opprinnelse. Det er på denne eiendommen Tjøme Historielag i dag holder til sammen med Tjøme Kunst og Håndverk og Tjøme Fotoklubb etter at Tjøme kommune ervervet den.
Hvordan var så smed Larsens bakgrunn og livsløp?
Julius August Larsen ble født 11. august 1885 i Sem, hvor familien var bosatt på Tveten gård, som faren eide og drev ved siden av at han etter hvert var blitt skipsfører. Han het Julius Larsen og kom fra Mellem Undrum, født 1851 i Ramnes. Moren var Elen Andrine Borgersdatter fra Undrumsdal. Foreldrene flyttet senere til Sande i Vestfold, hvor de drev Syverud gård, og Julius August ble konfirmert i Sande høsten 1899 med karakteren Meget godt. Da står faren oppført som styrmann. I FT 1900 står Julius Larsen Syverud som visergutt hos en landhandler Jørgen Gjessing i Sande. I FT for 1910 ser man det første tegn til hans løpebane. Da bor han nemlig til leie i Kristiania og innehar yrket hovslager. Han har altså tydelig tidlig vist interesse for hester.
På dette tidspunkt er hans foreldre flyttet fra Sande til Tønsberg, bosatt i Haakon gamles gate, og faren har her bare tittelen huseier, mens sønnen Ludvig står oppført som maskinarbeider og søstrene Julie og Otilde er butikkdamer, alle tre bosatt sammen med foreldrene. Bare Julius August bodde altså helt for seg selv!
Haug Øvre 18/22 på Tjøme – ”Smedhaug” – ble utskilt fra bnr. 14 fra enkefru Ragna Henriksen til Julius A. Larsen, tgl. 22.8.1912. Hans far hjalp ham økonomisk med denne transaksjonen. Smed Larsen hadde sikkert fått rede på at det fantes behov for en smed på Tjøme etter at smed Henriksen brått var død (12.7.1911).
Konrad Marius Henriksen (f. 23.9.1876 i Stokke), og som hadde hatt smie i Stokke, giftet seg med Ragna Lovise Pedersen (f. 7.9.1875 på Grimestad) 15.12.1901. Han flyttet så sin smedvirksomhet til Tjøme, og paret fikk 3 døtre og 1 sønn sammen. De bodde først nede i Kirkebakken, hvor Henriksen hadde smie oppe i bakken hvor Rudolf Olsen senere hadde bilverksted (bak Lilly Olsens manufaktur). Ragna Lovise drev også bakerivirksomhet i Kirkebakken. Eiendommen ”Skoglund” (18/14) kjøpte smed Henriksen i 1906, og den solgte Ragna Lovise i 1924 til malermester Anders Hanssen.
Om det var søt musikk som oppsto mellom enkefru Henriksen og den langt yngre smed Larsen, eller om praktiske hensyn veide tyngst, er ikke godt å si, men de to ble gift i 1913, og de fikk en datter samme år. I 1919 fikk de nok en datter. Siden Ragna Lovise hadde 2 ektemenn som drev som smed, ble hun ofte benevnt Ragna smed. Etter hvert oppsto det tydeligvis vanskeligheter i ekteskapet med smed nr. 2, for de ble skilt, og de to døtrene bodde sammen med moren på Grimestad, hvor hun hadde hus i nærheten av Grimestadstranden, altså i området hvor hun var oppvokst. Smed Larsen savnet sikkert døtrene sine og kompenserte litt ved å invitere andre ungpiker til små måltider. Det er ikke underlig om han følte seg litt ensom, og han virket snill mot barn og tydelig flink med dyr. Vi trenger alle en eller annen sosial kontakt, og han løste dette behovet på sin måte.
Ensom døde Julius August Larsen i sitt lille hus bortunder skogen på Haug 26.1.1955, ikke fullt 70 år gammel.

1) Det er ikke få badegjester eller barn på tur til Hagastranda for å bade som i 1950-årene løp som for livet med Seira i hælene fra grind til grind. Når en hadde kommet seg over grinda nede ved Hagan – det siste huset før Hagastranda – var en reddet! Slitne og med blodsmak i munnen kunne en nå slappe av. Nå var det visstnok slik at Seira slett ikke var farlig, men bare selskapssyk. Og jo fortere en løp, desto fortere løp Seira etter!)
2) Kristian Gabrielli var født i Horten og kom senere til Borre. Han drev som byggmester, og etter at han kom til Tjøme som enkemann med mange barn, startet han Tjøme Bygg & Trelast, en bedrift som senere ble videreført av Arne Stenli (også meget kjent som mangeårig ordfører på Tjøme). Arne Stenli drev sin virksomhet på fjellet der veien nå går til Solvang-feltet før han flyttet over til området hvor Medusa Park nå ligger.
Om Gabrielli blir det sagt at en italiener av edel herkomst, og som bar navnet Gabrielli en gang hadde truffet på – eller hørt om – ”vår” Gabrielli og ment at dette måtte være en som hadde sneket seg til hans edle etternavn, og som skulle være den eneste familien med dette navnet. Saken ble undersøkt, og det skal ha vist seg at den norske Gabrielli hadde sin bakgrunn fra Italia. Riktignok hadde han navnet via sin mor – Theodora Olivia Birgitte Gabrielli, som kom fra Arendal, men like fullt … Slik er iallfall historien som jeg har hørt den av min far. ( Det finnes fremdeles etterkommere på Tjøme, men ingen av dem bærer navnet Gabrielli.)

 

Skrevet av Else Laila Mathisen

Skroll til toppen