Bestemor Tjøme

KNUT JACOBSEN:

Knut Jacobsen er dattersønn av Janna Andersen som ble født i Øra i 1856, og som gift flyttet til Kirkerønningen hvor hun senere levde mesteparten av sitt liv.

Knut Jacobsen er født i 1920 og har skrevet om sin mormor.

Selv om beretningen er skrevet med sikte på egne barn og barnebarn og nære slektninger, har historielaget, i samråd med Jacobsen, funnet det riktig å gjengi beretningen meget nær sin opprinnelige form.

BESTEMOR TJØME

Min barndoms somrer er knyttet til Tjøme, og bestemor Tjøme, min mormor. Hun bodde i et hus i Kirkerønningen, like inn til Østre vei. På den andre siden av veien lå Kirkely skole. De to skolehusene er revet nå. Et kjøpesenter er kommet i stedet. Også bestemors hus er revet. Sist jeg var der, i 1999, fant jeg et par av de frukttrærne hun hadde i hagen. Det største av de to lønnetrærne, som stod ett på hver side av grinda mot veien, var der ennå.

Huset var min mors barndomshjem. Hennes far, Johan August Andersen, var fra Ed i Sverige. Han var tømmermann. Huset ble ikke bygget av min bestefar, men han bygget det om etter at han og bestemor overtok det. Tomta var festet fra Tjøme kommune. Huset hadde fire rom. Fra et lite bislag på nordsiden kom vi inn på kjøkkenet. Like til venstre var en innebygget trapp som gikk opp på loftet, og deretter en dør som førte inn til det nordre kammerset. Rett fram en dør til den søndre stua. Til høyre var det en kjøkkenbenk langs veggen, som hadde et vindu mot veien. Et klaffebord var festet til benken. Under benken var det bl.a. vedkasse. Kjøkkenet hadde vedkomfyr, men om sommeren brukte bestemor mye et parafinapparat til koking. Den søndre stua hadde dør mot øst til den østre stua, eller bestestua kan vi vel også kalle den. Den ble lite brukt. Den søndre stua hadde enda en dør, mot vest, til en liten glassveranda på et par kvadratmeter som hadde småruta vinduer på begge sider, foruten dør med slike ruter ut mot grinda og veien. De små vindusrutene hadde forskjellige glassfarger. Det var et lite hus, litt over femti kvadratmeter. Loftet var i ett rom med et vindu i hver ende, mot nord og mot sør.. I dette huset bodde bestemor alene etter at hennes mann døde i 1914 og fram til 1938. Da fikk hun et lettere hjerneslag, og mor hentet henne til vårt hjem hvor hun var til hun døde i 1943.

I noen år omkring 1930 tilbragte min søster Vesla (Kristine) og jeg somrene på Tjøme, hos bestemor. Sommeren 1935 må ha vært den siste av disse ”barnesomrene” for i 1936 var jeg i London hele sommeren, men i 1937 var jeg nok også på Tjøme hos bestemor. Hvem var hun? Jeg vil prøve å si litt om det. Hun var fra Øra på Brøtsø, et fisker- og sjømannsmiljø, men, som over alt ellers langs kysten, også jorda måtte bidra til utkommet, det lille som var. Hun kom fra små kår, men hun hadde gått på skolen slik den vel var ordnet etter skoleloven av 1860, og hun kunne både lese og skrive og regne. Bestemor var født den 2.september 1856. Jeg husker hun leste lydelig, slik som jeg selv hadde gjort til å begynne med. Hun hadde ikke lagt av seg vanen med å si det hun leste. Hva leste hun? Først og fremst Tønsbergs Blad og For Fattig og Rik. Men disse brukte hun mye tid på. Hun fikk med seg det som stod der.

Av henne lærte jeg å telle på dansk: ti, tyve, tredve, førretyve, halvtress, tress, halvfjers, firs, halvfems, hundre. Hun telte alltid slik når hun kontrollerte beholdningen i pengepungen. For hun hadde orden i pengesaker. Hun var sparsommelig naturligvis, av nødvendighet. Men hun hadde alltid noe å by på når hun fikk gjester. Om jeg skal personifisere ordet nøysomhet, da tenker jeg på Bestemor Tjøme.

Hun var altså femtiåtte år da hun ble enke i 1914. Ingen pensjon, men hun hadde huset og den lille hagen. Hun livnærte seg med sitt eget arbeid slik det var vanlig for en av hennes stand og stilling. Forskjellig slags husarbeid og annet forefallende arbeid hos familier som hadde råd til å leie hjelp til slikt, uten at jeg vet så nøyaktig. Men ett arbeid som jeg vet hun utførte med stor dyktighet var å røyke kjøtt og fisk. Hun hadde laget til ei grue like ved siden av huset i utmarka til gården Østjordet (Ørsjulæ). Ei jerntønne (uten bunn og lokk) gjorde tjeneste som røykerom. Røykinga foregikk vanligvis før vi kom til Tjøme, og før kuene ble sluppet på beite der, vil jeg tro. Men en sommer fikk bestemor besøk av ”ei badegjestfrue” som ville ha bestemor til å røyke ei skinke for seg. Bestemor unnslo seg. Hun kunne ikke røyke på denne tida. Det var for mye styr med å rigge til alt bare for ei skinke. Men badegjestfrua ga seg ikke. Hun smigret og lokket, og til slutt gikk bestemor med på å gjøre det. Jeg husker at jeg syntes at bestemor ble utsatt for et urimelig press. Når hun ga seg var det nok fordi hun ikke syntes at hun kunne si nei, til ”storfolk”. Det var et uttrykk hun av og til brukte. Men bestemor var hverken underdanig eller selvutslettende. Hun visste hva hun ville og sa hva hun mente. Jeg husker en gang lærer Aarholt på Kirkely skole sa om bestemor: ”Janna har friord”. For det var det navnet hun gikk under, «Janna i Rønningen». Hennes døpenavn var Kristiane Mathilde.

Det er også en annen historie om røyking som jeg husker. Hennes nevø, Gustav Guttormsen, bodde på Sundene (Sunnæne). Etter at han hadde gitt opp sjøen, han hadde bl.a. fart i mange år på Kina som skipper, ble han bruvakt på Vrengenbrua og småskala fisker. Et år hadde han fisket mye makrell og noe av dette ville han røyke. Han rigga seg til med ei grue til å røyke i, men han ville ha tante Janna til å styre med røyken. Hun ga beskjed om hva han måtte ha klart, så skulle hun komme. Og Janna tok rutebilen innover til Sundene den dagen som var avtalt. Vel framme forhørte hun seg om han hadde hengt opp fisken , og opptenningsved og einerbrisk var vel på plass? Jo da, alt var klart, og nå hadde han nettopp tent på like før hun kom., forkynte Gustav. Dermed fikk bestemor fart på seg, og da hun kom til grua brant det lystig Ja, så lystig at flammene hadde nådd opp til hyssingen som bandt makrellene til stengene, og nå lå mange av makrellene på bålet.Jeg opplevde ikke selv denne episoden, men jeg har fått den fortalt mange ganger fra ulike hold, og hovedinnholdet er bestemors intense reaksjon og usminkede meningsytringer. Det hjalp Gustav lite at han var en respektert bruvakt med mange års Kinafart som kaptein bak seg. Her var det Janna som hadde kommandoen.

Det hendte at bestemor reiste på besøk, kan jeg huske, til Sundene, eller til Øra, eller til Maren som bodde like ved veien inne på Brøtsø. Da pyntet hun seg. Kjolen eller blusen var gjerne svart med forsiktige islett av ikke for lyst grått mener jeg å huske. En brystnål, kame med gullinnfatning, hørte med. Selv om det var sommer kledde hun seg med både kåpe og hatt. En svart, lett kåpe og svart stråhatt med en liten brem. Når hun skulle til Sundene tok hun rutebilen rett utenfor grinda. Det var et fast ritual for avreisen. Hun kledde seg ferdig, også med kåpe, og satte seg til å vente i den søndre stua med hatten på bordet. Etter en stund tok hun på seg hatten og satte seg på en stol i glassverandaen. Siste trinn var å gå ut av huset og vente på bilen, litt innenfor grinda, og til slutt på veien utenfor. Hennes begrunnelse for denne omstendelige prosedyren var: ”Bilen ventær`nte på meg”.

Bestemor Tjøme hadde gravstell som et av sine gjøremål. Hele sommeren var hun jevnlig på kirkegården for å holde de gravene hun hadde ansvar for i presentabel stand. Luke, pusse, vanne. Jeg var hennes assistent i noen år fra jeg var sterk nok til å bære en vannbøtte. For det var vannbæringen som var mitt arbeidsområde, ikke selve vanningen. Å, nei. Det måtte gjøres med en helt annen omtanke og tålmodighet enn jeg var i stand til. Men jeg bar vann, og jeg tror hun satte pris på den hjelp jeg kunne gi henne. Og jeg ble kjent på kirkegården, først og fremst med de gravene bestemor stelte, men også med mange av de andre med store og fine gravstøtter. Den sosiale og økonomiske status menneskene hadde hatt, viste seg igjen på kirkegården. Det så jeg, uten at jeg den gang kunne uttrykke det som i setningen foran. Min bestefar, som døde før jeg ble født, lå nederst på kirkegården.

Kirkegården på Tjøme har for alltid preget mitt forhold til andre kirkegårder og gravlunder. Tjøme hadde, og har, en vakker kirkegård. Jeg har sett mange, for jeg stoppet gjerne ved en kirkegård når jeg trengte en hvil bak rattet når vi var ute og reiste.. Da tenkte jeg alltid på Tjøme. De senere år har det vært langt mellom mine Tjøme-besøk. Men da tar jeg alltid en tur på kirkegården. Det hører med..

Før brua kom, var ferja i Vrengen en flaskehals, særlig om lørdagene. Da kunne det gå langt ut over natten før køen var ekspedert. Fra min soveplass i en sovesofa i den søndre stua kunne jeg registrere opp til tre biler i slengen som suste forbi.

Men det vanlige framkomstmiddelet til Tjøme var båt. Dampbåt. De første årene var det ”Bandak” og ”Skien”. De gikk fra Oslo om ettermiddagen, ved fem-tiden kan jeg tro, slik at de var framme i Langvika nærmere midnatt. Da hadde jeg gjerne sovnet. Jeg kan ennå huske den urvne følelsen av å bli vekket og måtte stå opp midt på natta. Men nå var jeg der. Mye folk på brygga, og lengst framme på bryggekanten en mann med et stort hvitt skjegg. Var det Bjørnstad han het?

Bestemor var også der og tok i mot.. Jeg kan huske at vi en gang fikk fraktet bagasjen med hest og vogn. Men ellers gikk vi fra Langvika og opp til Rønningen. Først i en tunnel av store løvtrær som gjorde den lyse sommernatta dunkel. Forbi stien som førte ned til Bekkevika, opp en liten stigning med sving, så var vi ute av tunnelen Alt var Tjøme. Lys og lukt. Videre forbi de store eiketrærne langs Vestre vei, like inntil det nakne glatte berget. Jeg var på Tjøme.

Det ble slutt med båtanløp i Langvika. I steden gikk båten til Ormelet, og nå het båten ”Varden”. Senere fikk vi «Svein II». Det ble lengre å gå fra Ormelet, men bestemor hadde løst problemet med bagasjen. Hun hadde vært på auksjon og kjøpt barnevogn. Da var bestemor nesten åtti år så jeg hørte muntre kommentarar om dette auksjonsbesøket. Det var ikke helt i vår smak å frakte kofferter i en slik doning, så særlig Vesla, som var tenåring, følte seg brydd. Det var ikke helt i stil med tidens backfisher og deres rumbabukser. En sommer reiste Vesla, mor og jeg med ”Varden” til Tjøme og like før vi kom til Ormelet, lurte vi på om bestemor hadde tatt med seg barnevogna. Det var tett med folk på brygga, og der stod bestemor, men vi så ingen barnevogn. Det ble Vesla glad for, men hun følte seg ikke helt trygg. Før båten hadde lagt til ropte hun til bestemor: ”Har du med deg barnevogna?” ”Ja”, svarte bestemor fornøyd, ”den står her borte”.og pekte mot der drosjene stod parkert.,

Men etter å ha hilst på bestemor lot vi mor og bestemor ta hånd om bagasjen og barnevogna og sprang i forveien til Rønningen. Når jeg skriver dette kan jeg ennå kjenne en følelse av dårlig samvittighet for at vi lot bestemor i stikken på den måten..

Jeg kan ikke huske at bestemor noen gang ga meg et kjærtegn. Jeg kan ikke si som Alf Prøysen i Romjulsdrøm at ”saligheta var et bæssmorfang” Men hun tok seg av oss på alle vis. Dagen var strukturert. Middag til fast tid hver dag, og da måtte vi være på plass, og det var vi. Når vi ble noe eldre og hadde lyst til å være litt lengre oppe om kvelden, det var gjerne å sitte i hagen hos Aarholt sammen med andre, så visste vi at når klokka ble ti, kom bestemor. Hun hadde alltid den samme replikken: ”Klokka går mot elleve”.

Bestemor hadde god kontakt med sine slektninger på Tjøme, men verken hun eller mor hadde noen forbindelse med Johan Andersens slekt i Sverige. Mor sa av og til at hun hadde lyst til å oppsøke sin fars slekt, men det ble aldri. Men mor var ikke enebarn. Hun hadde en bror, Anders, som hadde gått til sjøs i ung alder. Den første turen hans var til Newcastle. Det var vel ”props fram og køl tilbake” som var en vanlig fart på den tiden. Da kom de ut for slikt vær at overfarten tok mye lenger tid enn vanlig og både bestemor og mor var alvorlig redde for at båten hadde forlist. Jeg vet ikke hvor mange år han for til sjøs, men da han reiste ut i 1916(?) kom han aldri tilbake. Han hadde gått i land og slått seg ned i Canada, på vestkysten. Men han hadde satt spor etter seg her i landet. Ei jente fra Andebu som hadde vært terne på Rød fikk en datter med Anders. Hun fikk navnet Aslaug, og er altså min kusine. Men jeg har aldri truffet henneHun besøkte bestemor, men aldri når Vesla og jeg var der. Men min yngre bror, Frode, har truffet Aslaug. Under en militærøvelse i Vestfold bodde han i Tønsberg, og da oppsøkte han Aslaug, som altså hadde vokst opp uten sin far. Frode fortalte at hun var godt orientert om mor og far og oss tre barna. Brudebildet av mor og far hang på veggen i stua, sa Frode.

Bestemor besøkte slektningene på Tjøme, og fikk besøk igjen. Hennes søster Gjertine, mor til Gustav, bodde på Sundene . En annen søster bodde i Øra. Jeg husker vagt at vi var på besøk dit, mest fordi vi overnattet der. Men særlig husker jeg Lisa Grepan, bestemors kusine. Jeg var aldri med bestemor til Grepan, men Lisa kom på besøk til bestemor. At nettopp hun skulle hete Grepan, kunne ikke passe bedre. Hun var i sannhet et grepa kvinnfolk Hun var fiskerbonde i Grepan, og drev både jorda og sjøen alene. Hun hadde en datter, Harda, men ingen mann. Det var altså flere enn Aslaug som ble alene med sin mor.

Lisa hadde en nabo i Grepan som ville ha det til at han eide hele det fjellet som lå mellom dem. Det ville ikke Lisa godta. Det ble rettssak, og jeg husker at Lisa fortalte bestemor om dette. Under sakens gang hadde Lisa fått et tilbud om at tvisten kunne løses uten rettssak dersom hun ville godta et beløp for at nabogrensen skulle gå ved foten av ”fjellet hennes”. Jeg husker Lisas indignasjon da hun sa: :”Men jeg svarte at jeg selger inte en stein”. Det gjorde hun rett i, for Lisa vant fram med sitt syn. Jeg tror saken endte i Høyesterett..

Jeg nevnte at bestemor hadde alltid noe å by på. Det var ingen ”fra dag til dag” husholdning. Hun hadde alltid mat i huset: spekeskinke som hun hadde saltet og røkt selv, saft og syltetøy fra hagen, og noe hun kalte tutti frutti. Det var et syltetøy med pærer, blant annet. Snop forekom av og til fordi hun hadde fått et kremmerhus med sukkertøy ”på handelen” hos kjøpmannen. Selv kjøpte hun aldri noe slikt. Det hadde hun forresten til felles med mange, mange på den tid. Det var sløsing. Jeg husker en sommer hun hadde en plate kokesjokolade liggende i pidestallen i den søndre stua. Jeg hadde naturligvis lyst på en bit av den, og det skulle jeg få, med tid og stunder. Det var en julegave hun hadde gjemt på for å bruke den når tiden kom. Hun hadde en kiste på loftet der hun oppbevarte spesielle godsaker som bare kom fram til gjester. Jeg husker en boks med krumkaker som ikke måtte røres. For krumkakene ble gjerne servert sammen med hjemmelaget vin, og av hennes vinsorter var slåpevin den fornemste. Vinen ble oppbevart i kjelleren, et lite, lavt rom under en kjellerlem i den søndre stua. Der ble også melken satt ned for at fløten skulle flyte opp. Fløten ble kokt, for at den ikke så lett skulle surne, men det gjorde den likevel. Jeg likte ikke å få den kokte, sure fløten med fettperler i kaffen (jeg begynte tidlig å drikke kaffe). Når jeg visste hun hadde nykokt fløte i huset spurte jeg om vi ikke kunne begynne på den. Men jeg fikk aldri gjennomslag for mitt syn. Først skulle den gamle fløten brukes. Men da kan det hende at den nye blir sur før vi kan begynne på den, innvendte jeg. Det hjalp ikke.

Hun fikk melk fra Simonsen på Gon, onsdag kveld og søndag morgen. Onsdag kveld var det ofte min jobb å hente melk. Men søndag morgen var det alltid ett av barna til Simonsen som kom med melken. Det slår meg mens jeg skriver dette at onsdagsmelken kanskje var et sommerfenomen, fordi bestemor da ikke var alene.

Slåpevin, ja. Det er kanskje best å si noe om slåper, små bær/frukter med stein, som en liten plomme, med form som kommer nær til en amerikansk fotball. Jeg så slåpetornbusker med grønne kart om sommeren, men først da jeg, for få år siden, kom til Tjøme en høstdag, fikk jeg se og smake modne slåper. Nydelige blå frukter.

Bestemor minnet oss på at vi ikke måtte vanske maten. Hun fortalte om sin egen barndom i en familie med flere søsken. Maten ble rasjonert. I hvert fall brødet. To skiver med en stripe margarin på langs. Aldri pålegg. Men hvis dere ikke var mette, spurte jeg, fikk dere ikke mer da? Jeg synes ennå jeg kan høre svaret: ”Det var`nte meir, det var ranson”. Hun fortalte om et ostestykke de hadde, og som ble satt fram til gjester. Etter hvert var denne osten, det var vel en brunost, blitt så tørr at den ikke lot seg skjære i skiver, det ble bare smuler og fliser. Dette kalte på latteren hos ungene rundt bordet og de lo slik at de tørre smulene føk vekk.

Fra sin egen konfirmasjon, det må vel ha vært i 1870, fortalte hun at støvlene var nyhalvsålte.

Bestemor Tjøme opplevde begynnelsen på velferdssamfunnet. I 1936 ble alderstrygden innført. For henne betydde det at hun fikk en pensjon på 30 kroner måneden. Denne reformen betydde mye for bestemor og tusener andre i samme stilling. Et ubetydelig beløp? Slett ikke. Husk at for å stelle en grav en hel sommer fikk hun fem kroner, for en dobbelt grav seks kroner. Det var tariffen først på trettitallet.

Bestemor døde i det lille soverommet sitt ved siden av kjøkkenet i Thygesons vei 18 på Bryn i februar 1943. Det var første gang jeg satt ved et dødsleie. Hun sovnet stille inn som det heter. Det var krig og okkupasjon, ikke så enkelt å reise , privatbilisme eksisterte ikke. Det ble slik at mor og jeg reiste til Tjøme for å gravlegge henne der. Også på Tjøme var det vanskelig med kommunikasjoner, rutebilene gikk ikke så ofte. Mor forstod derfor at det kunne bli vanskelig for hennes gamle venner og slektninger å følge Janna til graven. Men det var mange kjente ansikter rundt båra hennes i kapellet på Tjøme Like før seremonien skulle begynne gikk døra opp, og der stod Lisa Grepan. Hun stod en stund, tok likesom inn det hele, før hun gikk og satte seg. I minnemåltidet etter begravelsen som ble holdt hjemme hos Klara Hansen Bø, fortalte Harda til mor at hun hadde snakket med Lisa om at det ville bli forstått om hun ikke kom til begravelsen. Rutebilen gikk ikke. Men Lisa, godt over åtti, ville ikke la seg si med det.. Men hvordan har du tenkt å komme deg innover til begravelsen, ville Harda vite, ruta går ikke. Svaret hennes var en bekreftelse på det bildet jeg alltid hadde hatt av henne: ”Jæ kan nå vel gå den betæn”. Bestemor og Lisa – to tjømlinger – selvstendige, ukuelige.

Skroll til toppen