Det spøkte mange steder på Tjøme, ja enkelte steder våget faktisk folk ikke å gå etter at det var blitt mørkt. Svelvikskauen var et av stedene mystiske ting skjedde. Der var det stadig vekk spøkeri.
Det fortaltes om en ung mann at han kom gående gjennom Svelvikskauen på vei til Utbygda for å fri. Men han ble stoppet. Det var plent umulig å komme videre. Han hadde da ikke annet å gjøre enn å snu og gå østsiden av Tjøme for å komme til kjæresten sin.
En mann fra Utbygda fortalte meg også om dette spøkeriet på Svelvikskauen. Sammen med tre-fire kvinner og sønnen til en av disse hadde han vært på besøk hos familien på Glenne. De kjørte. Det ble kveld før de begav seg på hjemvei. Da det var kommet et stykke ned på Svelvikskauen, stoppet plutselig hesten, og det var ikke tale om å få den til å gå, verken frem eller tilbake. Alle kvinnene, bortsett fra en, ble livredde. De hoppet ut av vognen og la på sprang sørover så fort de lange skjørtene tillot og benene kunne bære dem. Mannen hoppet nu ned fra vognen og gikk frem til hesten. Han undersøkte seletøyet og oppdaget da at noe hadde gått i stykker, en spiker stod inn i skinnet på hesten! Han fikk ordnet seletøyet såpass at de kunne kjøre videre. Og hesten den gikk som den skulle. Da de nådde igjen de flyktende kvinnene, var det helt utkjørte, helt sprengt. De kom seg opp i vognen igjen, men de nektet å godta noen fornuftig forklaring på det inntrufne. Det var spøkeri, en masse mennesker hadde jo vært utsatt for det samme.