Kvinnenes øy – ”ISLE DES DAMES”

KVINNENES ØY

Her bringer vi en artikkel skrevet av den tyskfødte fru Cläre Mjøen (1874-1963). Hun var sommergjest på Tjøme fra tidlig i 1920-årene og frem til sin død, og i likhet med så mange andre sommergjester hadde hun en dyp kjærlighet til øya. Fru Mjøen var oversetter og skribent og gift med arvelighetsforsker dr. Jon Alfred Mjøen. I 1928 kjøpte ekteparet Medø gård.

Artikkelen var klistret inn i en gammel utklippsbok tilhørende hennes sønn, dikteren Heljar Mjøen, og ble funnet etter hans død i 2002. Dessverre er artikkelen udatert, men alle andre utklipp i protokollen er fra 1931. Cläre Mjøens artikkel har formodentlig stått på trykk i Aftenposten eller en annen av de store dagsavisene i Oslo. Den gir et tidstypisk bilde av livet på Tjøme i hvalfangstens storhetstid sett gjennom sommergjestens briller, og artikkelforfatteren har mange småpussige betraktninger som munner ut i at på øya Tjøme er det egentlig kvinnene som rår.

(Opprinnelig rettskrivning er beholdt).

KVINNENES ØY – ”ISLE DES DAMES”

av Cläre Mjøen

Gerhard Hauptmann lar i en av sine siste bøker et av de flytende palasser som frakter luksusmenneskene fra verdensdel til verdensdel, forlise og en eneste av redningsbåtene – fylt med bare kvinner – nå frem til en øy. Det er kvinner fra det høieste samfundslag, til dels av ikke almindelig intelligens. De innretter sig efterhvert som de faller til ro for godt, og danner en liten mønsterrepublikk, og sin øy kaller de ”Isles des Dames”.

Idealstaten ramler først da den eneste reddede gutt, hele øyas avgud, blir voksen og erobrer Eros` forlatte trone. Da blir Isles des Dames skueplass for den eldgamle urdrift. Små nye amazonbarn vokser op av den unge Eros` forskjellige halvt mystiske oplevelser. De bortforklares til å begynne med av de bekymrede ledere som en slags hemmelighetsfull cenceptio immaculata. Men det nytter ikke. En dag går de oppvoksende guttebarn til jublende revolusjon mot sine mødre og tanter på Isle des Dames.

August måned er for øya Tjøme i mer enn en henseende en vendekrets. Sommerens hvitglødende stillhet avløses av en viss rastløshet. De første kjølige høstgufs blåser op i menneskets sommersjel. Det rykkes atter engang i viseren på den store klokken. Små tegn på leihet av all den glade lediggang melder sig. Skolebarna roter i ranslene sine som de ikke har vørt hele ferien. Den eller den venn eller venninne er alt reist. ”Varden” har forandret sommerruten, den kommer ikke mer seilende som et slagskib i aftengull på det azurblå sundet, ventet av hele øya som den begivenhet den aldri er. Landhandleren holder ikke lenger luksusprodukter som meierismør og toalettruller. Krøtterne frådser over hele innmarken. De små bitte røde og blå kanoer er hvelvet på land, og deres indianerbrune eierinner i sine appelsingule buksebjønner flyr igjen på kontor for å tjene til Kreppgeorgetten og permanenten. Snart ligger sommerøya i dvale. Lukker sin bok til neste gang. Ennu er den skjønn som en gudinne. Men den er alt blinket.

Men øyas egentlige beboere – de autochtone – kryr nu plutselig frem fra de bryggerhus og låver hvor de alltid køier hver sommer. I de små hjem med de skinnende blanke kjøkkener begynner et røre uten like. Store bunker oljeklær, lærbukser, skaftestøvler og trebunnsko tårner sig op. Vadsekker stappes med alskens himegodt både av spekemat og lefse.(x) Gutta og mannen skal ut på ”hval”.

Det er en ”valfart” av et eget slags. Jeg ber om tilgivelse for de billige ordspill, men jeg velger det med vilje. På slike valfarter drog korsridderne bort fra hjemmet, drevet av en så irrasjonell idé som den å fri en verdensfrelsers imaginære gravsted fra de vantros hender. Men i sitt stille sinn tenkte de nok også en smule på gull og ære, rov og bytte, kvinner og svir.

Våre egne vikinger skiltet ikke engang med noe så fint som en idé. De drog simpelthen for å røve. Drog for å plyndre, for å elske fremmede skjønne fabelkvinner i seraillets have. De vilde leve livet, før de atter spant sig frem i ubendig trang til oplevelse, til forandring, til rikere kår.

Og når nu den lille fiskerøya her ute i fjordgapet sender sine gutter og karer ut til Sydishavet, så er det utslag av den samme dunkle drift. Den som kommer tett efter selvoppholdelsesdriften og forplantningsdriften som en god nummer tre. Her er neppe et hjem som ikke har noen som skal ut på hval. Tretommerhøie pilter står og spytter og prater hval. Kontanter, gett. ”Hvalkjøtt?” svarte en pøik på femten mig da jeg spurte ham om det. ”Nei, vi skal ha orntli mat der ute. Hvalkjøtt er til dere her hjemme.”

Når de kommer hjem igjen efter syv måneders utlendighet, er de som oftest temmelig ødelagt for de små kår hjemme. Mammaene er fortvilet over den målestokk de har vendt seg til. Intet koster noe, intet er godt nok, stua er for liten, maten er vond, graut er bare griseføde. Dram på bordet! Heisan! Og de rasler med seddelbunken i lommen som altfor snart smuldrer op i ingenting. De reker fra morgenen av i sine mørkeblå kjøpeklær, de drar sig på sofaen og gidder ikke ta del i onna. Det er kvinnfolkarbe.

Ja, sannelig er jorden kvinnenes her på øya. Kvinnene er i sitt matriarkat blitt et værhårdt, dyktig folkeferd, en liten amazonstat, en isles des dames som råder sig selv, og som er fri og uavhengig av sine menn. De har all sin tid vært vant til å være alene. For engang har dette vært en virkelig fiskerøy, ikke bare en som det står i geografiboken om. Karfolkene drog ut på sjøen med nett og not og slepte hjem havets ustyrlig sprellende innmat. Det er nu snart en sagatid. Den fisk vi spiser nu her på øya er enten opkjøpt av motortrålere utenfor Færder som atter har kjøpt den og således gått gjennom adskillige hender før vi får den i gryten. Eller den er bent frem kjøpt på Oslo fiskebrygge. Bare noen ganske få senile knuldrer gidder ennu å ta på sig oljetrøia klokken fem om mor`n, for ved ellevetiden å komme hjem med et lite spann fylt med et udefinerbart fiskesammensurium av småtorsk, småhvitting og flyndre på størrelse med en riksdaler. Dermed anser de sin arbeidsdag for avsluttet.

Kvinnene driver gården. De brøiter og pløier. De står som en romersk kriger på slåmaskinen eller de håndslår med ljå i de lange, smale fruktbare glovene mellom klippene. De steller fe og kre, baker, vever, syr, får frem et mylder av blomster i de små, velstelt havene sine, og i sommerferien overlater de stue og sengeplass, det fine plysjmøblementet og de gullrandete koppestell med ”Til bestefar” og ”Gratulerer med dagen” på til badegjestene.

De 250 eller 300 kroner de får for dette + inntekt ved salg av egg og melk til dem, er deres eget private, lille budgett. Mennenes inntekter står på et annet blad. De er labile og ukontrollerbare.

Ja, det har vært en merkelig øy all sin tid som den lå der i fjordgapet med hundrevis av lune naturhavner. Greven av Tønsberg, han Mindrealf, og Niels Ufred kunde her trygt gjemme sitt røvergods fra Valdemarenes fete land. Her var ly mot Skageraks ville sjøer, og inne i landet var det nok av hvete å ta av, av valnøtter og frukt og på gårdene mangen en okstestek og mangen en smellvakker jente.

I dansketiden har efter hva Lorenz Berg i sin Tjømebok beretter, kronen og kirken delt øya sig i mellem. Konger og prelater, Gyldenløwer og Griffenfeldter. Det har vært en elskverdig øy. Meget, meget senere, ja helt inn i våre egne dager, skal den enda ha tjent som skjul for en viss type av sjørøvere med skranglende blikk-kanner med liflige klunk i. Slik har det alltid vært. Mennene har fartet ut og er kommet hjem med det lunefulle bytte fra tilfeldighetenes eventyrverden, det har gjort dem udyktige for hjemmearbeidet som alt krigshåndverk gjør.

Men øymennenes nyeste eventyr er hvalgullet. Atter har de lovlig ærend ute langt fra kvinne og barn. Inne ved reden på Tønsberg havn, Sandefjord havn, Holmestrand havn (xx)ligger alt de store, svarte skuter og hugger skum med brystet. ”Pytia”, ”Orwell”, ”Anglo Norse”, ”Ready” og hva de nu heter, de bolde drager. Og så vender disse menn hjem til neste sommer med bukselommen full av det troløse gull, det som aldri har bragt Norge lykke.

Mon det denne gang sitter fastere? Har de norske vikinger kanskje lært å ta imot sin besøkelsestid med ro og verdighet som en god husholder? Eller blir det atter til gullfeber og champagne? Slik er det våre skoger, våre herlige fossefall og våre dyrebare malmfelter har fått ben å gå på enten til utlandet eller ad undas, uten at vi er blitt mer enn det vi var, et fattig, forgjeldet land, et folk neddynget i skatter. Slik forskuslet vi våre enestående chancer da vi efter verdenskrigen stod der som det eneste land med en ikke sønderknust tonnasje.(xxx)

Man har grunn til å være skeptisk også like overfor dette nye eventyret, denne nye, fete rikdom som bobler i kokerienes heksegryter der ute i Antarktis. Jeg fant i en liten fiskerhytte som vi hadde erhvervet for noen hundre kroner, et efterglemt brevkort stilet til ”Kjære mor” av en Helga, som har post i byen og antageligvis har fått besøk av sin ”hvalvater”.

Kjære mor, sto det. Vi har det bare bra. Tirsdag spiste far og jeg på Bristol. Onsdag hadde vi bedt Onkel Johannes og Gøsta til middag efterpå på Frognerseteren, da var Olava, Marie og Gottfred også med. Neste dag hadde vi dem alle på Speilen, og om aftenen var vi på Møllen, Astri, Kaare, Erling, Gøsta, onkel Bernard og en dame til onkel Bernard. Det var rått gøialt med champagne og masser av kaviar. Så du skjønner noen nød har vi ikke. Din Helga.

x: Hverken hvalfangere eller sjøfolk i utenriks fart hadde niste med seg. (Red anmerkn.)

xx: Det var ingen hvalfangstekspedisjoner i Holmestrand. «

xxx: Etter verdenskrigen var vår flåte halvert og 2000 sjøfolk omkom. (Red anmerkn.)

Skroll til toppen