Ragna Larsen – Portrett av et eiegodt meneske

Gerd Brantenberg:

Der den gamle veien til Medø tar av fra Engøveien i en krapp sving, lå i sin tid et lite, hvitt hus i to etasjer med taksten og et bryggerhus ved siden av. Her var en gammel frukthave mot øst og en smal jordlapp mellom svaberget og veien i nord. I selve svingen sto en gammel eik. Den hadde lave, tjukke grener og regjerte over landskapet. Det var eika.
I mange år i etterkrigstiden var det slik at ungdommene bare sa: «Vi møtes ved eika». Alle visste hvor det var. Det finnes mange gamle eiketrær på Tjøme, og det er utallige flotte eksemplarer bare i området Hulebak, Engø, Medø. Hva var det som gjorde akkurat rabbene under denne eika til et sted?
Jo, det var Ragna Larsen. På et tidlig tidspunkt – allerede kort etter krigen – gjorde hun noe så uvanlig herute som å selge brus. Hun hadde jo en kjeller, der både citronbrus, Jaffa og ingefærøl kunne holde seg kalde lenge etter at landhandler Bjørnskau på Hulebak hadde stengt for dagen. For Ragna stengte aldri.
Det var ikke bare ungdommer som oppdaget at Ragna aldri stengte. Hun hadde nemlig noe mer i sin kjeller, men dette var å betrakte som en dyp hemmelighet. Hun hadde mørk og lys eksport og hele flasker pils. Dette var naturligvis høyst ulovlig. Ikke å ha det der – i og for seg. Men å gi seg til å selge det er en annen sak. Dette hadde Ragna klart for seg, og hun bød ikke ungdommer å kjøpe øl. Her var et annet marked.
Hun kjente de fleste som fór forbi på veien, og visste godt hvem av de høye herrer som var øltørste og hvem som ikke var det. Især merket hun seg de mange badegjestene. Når en øltørst herre av badefolket kom forbi, for eksempel min far, hilste hun og pratet. Så tok hun ham litt til side, og idet hun mente seg ubevoktet, gikk hun ganske tett inntil. Han var høy og hun var nokså liten, så hun stilte seg på tå, kikket opp på ham og hvisket lavt og fortrolig: – Doktor Brantenberg. Jeg har gjømt noen pils til Dere i kjelleren, hvis Dere vil ha. Det er bara å si fra! Og doktor Brantenberg sa fra, både titt og ofte. Han satte stor pris på hennes opplysning.
Dette var jo vågal virksomhet, men overleve skulle man. Når badegjestene slapp opp for øl, var det bare å sende de yngre poder over til fru Larsen. For det var det badegjestene kalte henne. Man var jo Dis dengang. Det var aldri hverken for sent eller for tidlig for Ragna Larsen.
Men hun solgte ikke bare leskedrikker til store og små. På den smale, trekantede jordlappen mellom svaberget og veien dyrket hun poteter. Andre ganger var det jordbæråker her. I haven hadde hun plommer, epler og pærer, og dessuten blomster til salgs, om det skulle være. Rundt om på hele eiendommen gikk det høner. Disse la, som seg hør og bør, egg, som hun også solgte. Hun opparbeidet seg en hel geskjeft på dette viset – gjennom mange år.

Hønene hennes gikk alltid fritt. Selv om hun riktignok hadde et uthus, så bodde de sammen med henne i hovedhuset. Ved solnedgang fløy de opp i epletrærne og vaglet seg for natten. Om morgenen spankulerte de opp trappen og gikk inn i kjøkkenet hennes hvor de fikk mat. Når du banket på Ragnas dør en tidlig morgen, visste du aldri om det var en høne som kom ut av døren først eller Ragna selv. Fru Larsen hadde et naturlig samboerskap med sine høner, og dersom man ikke tålte å se fjærkre i en stue, fikk man heller holde seg utendørs.
Ofte gikk man ikke så langt som til døren. Man sto utenfor på den lille plassen foran huset og ropte. – Fru Larsen! Fru Larsen! Omsider hørtes en stemme innenfra: – Ja, nå kommer jeg! Så kunne det gå et kvarter eller mer før hun endelig dukket opp. Man fremsa sitt ærend og hun sa: – Ja, jeg skal komma igjen straks! Så forsvant hun tilbake mot huset på sine skjeve, gamle ben opp de små trappetrinnene i terrenget og inn bakom huset. Og der kunne hun bli i minst en halv time før hun omsider kom tilbake med en bukett rabarabra eller noen egg eller hva man hadde bestilt.
Hva hun gjorde i denne halvtimen mellom bestillingen og leveringen forble et mysterium i alle år. Men tidene var fortsatt slike på Tjøme dengang at hun ikke mistet sine kunder av den grunn. Det var ventetid overalt. Hos landhandler Bjørnskau kunne man på sommerstid risikere å vente i to timer før man ble ekspedert. Ragna hadde gode tider med sin langsomme fart og sine liberale åpningstider.
Ragna Larsen var født i 1890. Hun kom fra Hof og hennes pikenavn var Kolstad. Hun var utdannet Røde Kors-sykepleier med svært gode papirer. I yngre år praktiserte hun også som sykepleier og var mye rundt hos folk og pleide dem hjemme, men det vites lite om hennes liv fra tiden før hun kom til Tjøme. Det fortelles at hun en gang skal ha sagt: – Ja, jeg har holdt mange nyrer i klypa! Av dette kan man kanskje slutte at hun hadde vært operasjonssykepleier. Hennes mor tjenestegjorde på gårder i Hof og hadde barn med to eller flere forskjellige menn, så Ragna hadde en rekke hel- og halvsøsken. En av dem het Paula. Og det skulle bli takket være henne at Ragna havnet på Tjøme.
Paula er et kapitel for seg, og Ragna og hun hadde et nært søsterskap i alle år – så la oss spinne trådene tilbake til den dagen deres lange liv på Tjøme startet.
Paula Kolstad kom til Tjøme en gang i begynnelsen av 30-årene, og hun var vel i sin tid øyas mest omfangsrike dame. Hun fikk tjeneste hos fisker Hans Anton Jacobsen i Stranna på Vasskalven, og kom roende over fra Engø i en lånt pram. Hans Anton var på dette tidspunkt enkemann for annen gang. Hans første kone var død av tuberkulose, og den andre konen døde av sorg etter å ha mistet et pleiebarn – også av tuberkulose. Hans Anton var hjemsøkt av ulykker. Men han ga ikke opp. Og han klarte seg ikke uten en kvinne. Så han søkte etter en husholderske. Så dermed kom altså Paula roende.
Da Paula kom inn i huset hans, ble hun vist rundt i kjøkkenet og de to stuene. Det fjerde rommet var en alkove med bare én seng. Sengen sto oppved veggen i et hjørne. – Men hvor skal jeg ligge, da? spurte hun. – Ja, du får vel ligge innerst, svarte Hans Anton.
Paula var driftig og dyrket opp hagen og hadde grønnsaker. En gang i året tok hun seg et sjøbad. Da gikk det som et sus fra munn til munn blant ungene på øya: – Paula skal bade! Så la de seg klare i buskene og så på henne der hun fløt på vannet i all sin velde, nærmest som en duvende bøye. Et praktfullt syn som ingen ville gå glipp av. Det varte ikke lenge før Hans Anton fridde til Paula, men Paula svarte «Nei». Allikevel ble hun hos ham inntil hans død i 1937, og da arvet hun huset hans. Huset solgte hun til Svinndal, og dette gjorde henne formodentlig istand til å kjøpe huset på Haug senere, det røde huset i Østre Vei like før Haugsvingen, som fremdeles kalles «Paulahuset».

Mens Paula bodde på Vasskalven, kom Ragna på besøk, og her traff hun en ungkar ved navn Kristian Larsen, som – i en alder av over førti år – fremdeles bodde hjemme hos sin mor. Han var den yngste av seks søsken – alle født på Vasskalven. Foreldrene Alette og Jørn Larsen kom opprinnelig fra Råde i Østfold, og hørte blant de mange østfoldinger som slo seg ned på øyene i tjømeskjærgården i siste halvdel av 1800-tallet. Jørn Larsen bygget hus på Søreng i 1877, og samme året mistet han sin første kone. Han hadde det smått og måtte låne penger til huset i banken. Det var hele tredve års aldersforskjell på ham og hans andre kone Alette. Hun var 20 og han var 50 da de giftet seg, og det var Alette som sto for gårdsdriften mens mannen røkte og spilte kort. På det tidspunkt Ragna dukket opp på øya, var Alette forlengst blitt enke. Men minstegutten Kristian f. 1894 bodde altså fortsatt hos henne.
Kristian var ikke som alle andre. Han gikk godlynt omkring og smilte, men kunne nesten ikke si noe. Om han var slik fra fødselen eller var blitt slik, vites ikke. Hans niese Else Abrahamsen på Foynland forteller at han var til sjøss som unggutt, og at han fikk solstikk og ble rar av det. Dette er slett ikke usannsynlig. Solstikk fører til dehydrering og kan i alvorlige tilfelle gi varige hjerneskader. Etter sigende seilte Kristian i utenriksfart, og formodentlig på sydlige breddegrader. Dersom han fikk solstikk og ingen skikkelig legehjelp, kan dette godt ha ødelagt ham.
Hvorom alt dette er, han levde i sin egen verden og var ikke istand til å ta vare på seg selv. Men Ragna fattet godhet for ham og fridde. Kristian svarte «Ja.».
Dette frieriet må ha funnet sted omkring midten av 30-årene, for det fremgår av boken om Vasskalven at Alette flyttet til Foynland i 1936 uten at Kristian var med. Det hadde seg slik at Kristian hadde fått kjøpt et hus til en rimelig pris av sin storebror Johannes’ svoger John Hansen på Engø. Denne eiendommen hørte opprinnelig til Pedersen på Engø gård, og ble skilt ut i 1900. Vi må gå ut fra at Ragna-huset ble bygget da. Stedet hadde flere eiere før det kom på John Hansens hender, og meningen var at Kristian skulle bo der sammen med sin mor. Dette ble det nå ingenting av, idet Ragna flyttet inn. Kristian var nå i trygge hender og Alette Larsen flyttet til sin datter på Foynland.
Ragna og Kristian må ha bodd sammen i flere år før de giftet seg, for bryllupet sto ikke før den 4. mars, 1939. Såkalt konkubinat var jo svært uvanlig den gangen, og dessuten forbudt ved lov. Men særlig oppsiktsvekkende i dette tilfellet var det ikke, ettersom Ragna og Kristian var uvanlige på nesten alle tenkelige måter.
Vielsen fant sted i Tjøme kirke, og det knyttet seg en viss spenning til om Kristian ville rekke frem i tide, for han la i vei i seneste laget, men han nådde det, akkurat. De to gikk opp kirkegulvet sammen. Bryllupsfesten ble holdt i huset deres, og nabokonen Esther Kristiansen hadde på forhånd lånt brudeparet en lysekrone og montert den i stuen, så det skulle se staselig og ordentlig ut. Lysekronen var hennes og ektemannen Karls egen bryllupspresang fra noen år tidligere. Etter bryllupet ble den pent ført tilbake til Esther og Karl.

Ikke alle var så vennligsinnet i anledning dagen som Esther. Under bryllupsmiddagen lød det plutselig et voldsomt smell fra trærne borte ved eika. Det var en gjeng gutter i 14-årsalderen som moret seg med å tenne på noe dynamitt de hadde hengt opp i trærne, og en glassrute gikk i annen etasje. Etterpå fikk de slengt en lunte inn gjennom et åpent vindu og tente på så det utviklet seg en fryktelig os og stank. Så løp de og gjemte seg.
Episoden forteller vel noe om at alle visste man her hadde å gjøre med noen raringer – som levde i armod – og dermed var det fritt frem for fantestreker. Ungguttene som sto for hærverket tenkte neppe tilbake på dette barndomsminnet med særlig stolthet senere. De siste til å gjøre ugang borte ved eika skulle de imidlertid ikke komme til å bli.
Andre hedret de nygifte på mer behørig vis. Således skrev Kristians søster, Anna Abrahamsen, et lite dikt, som en annen av bryllupsgjestene, hennes datter Else, gjenga utenat over seksti år senere:

Idag til kirken Kristian går
og sin kjære Ragna får
Hell og lykke følge må
når de sammen nu skal gå

Kristian minstegutten er
og vi alle har ham kjær
(…..her husket ikke Else
de to nesten linjene….)

Ragna pleien har forlatt
for på Tjøme å ta fatt
Havestell og høns det blir
Det nok god valuta gir

«God valuta» ga det lille stedet på Engø ikke, hverken i moderne eller i den tids forstand, men Ragna klarte faktisk å brødfø både seg selv og ektemannen der alle dager – med strev og oppfinnsomhet og et usedvanlig godt lynne. Hun var alltid blid. Hun la hodet litt på skakke og så opp på deg med de skrå øynene sine og ville gjerne vite hvordan det gikk med deg. Jeg vil gi et eksempel på hennes omsorg, slik jeg selv erfarte den som barn. Da jeg var ti år, ble min familie og jeg rammet av en stor tragedie. Min storesøster Vera fikk poliomyelitt og døde da hun var 14 år gammel. Det var høsten 1951. Da vi kom ut til Tjøme om sommeren, delte Ragna vår sorg og fortvilelse. Hun gråt og sa det var fryktelig, det som var skjedd. Hun kjente jo Vera godt, og hver sommer siden nevnte hun henne. Alltid med en liten gråt i stemmen. – Det var synd at hun skulle dø, sa hun.
Slik. Så enkelt. Og så sant som noe kunne bli.
Og faktisk var det en trøst for et barn å bli møtt av en voksen slik. For de fleste sa jo ikke ett ord. Lærerne på skolen, for eksempel, sa ingenting til meg da jeg kom tilbake til skolen etter å ha mistet min søster og vært i karantene en måned. Idag flagges det på halv stang på skoler når ungdom plutselig blir revet vekk, og det gjøres mye ut av å ivareta unge mennesker i sorg. Slik var det ikke dengang. Man ble møtt med en knugende taushet. Men ikke av Ragna.

De fleste som kjente Ragna Larsen kan fortelle historier om hennes hjertelag. At hun fikk så godt skussmål på sykepleieskolen, kan vel ikke minst skyldes denne egenskapen. Det kan i hvert fall ikke skyldes hygienen, om hvilken det også går utallige historier. For den var mildest talt under enhver kritikk. Hønene satte jo sine naturlige spor overalt på hennes kjøkken, her var alltid gamle matrester i kjelene og det var intet som tydet på at hun fulgte sin søsters eksempel og badet en gang i året. Poteter ble varmet opp direkte på kokeplaten eller kokt sammen med gruten i kaffekjelen, for alle grytene var opptatt av noe som ikke var blitt spist fjorten dager før. En gang de skulle ha gjester, fant Ragna på at hun skulle ha duk på bordet, men alle duker var skitne. – Krestian! Gå og skyld opp et laken! Det er god tørk nå! ropte hun. Da gjestene kom, hang lakenet til tørk, men det var ingen mat. – Du Krestian, ta og hogg hue av den som går der borte, sa Ragna og pekte på en av hønene.
Min mor, som på ingen måte var prippen, sa at vi aldri burde kjøpe noe av henne som ikke var innpakket. Men både egg og øl og brus hadde jo sin naturlige emballasje, og dertil kom alle karamellene, som hun delte ut rundhåndet til oss unger enten hun fikk betaling eller ei. Hun hadde en annen svakhet til stor ulempe for en som driver butikk. Hun kunne ikke regne. Hun skrev ned en rekke tall på noen papirlapper, men når hun skulle legge dem sammen, gikk det alltid i surr, så hun overlot regnestykkene til kundene. Selv som ganske små barn sto vi der og regnet for henne. Her så vi hvordan hun hadde satt opp i loddrett kolonne: 8 øre, 8 øre, 8 øre, 5 øre, 5 øre, 5 øre, 8 øre, 5 øre, 10 øre. Hvordan regne sammen dette? Den lille «plutifikasjonstabellen» må ha vært henne like fjern som den var for Pippi Langstrømpe. Å stå der, som 10-åring, og bli bedt om å overta regnskapet, ga naturligvis en enorm selvfølelse. Aldri hadde man møtt maken til butikkdame.
Kristian ble brukt som visegutt. – Jeg skal be han Krestian stikke opp med varene! ropte hun forsikrende. Og så kom han kanskje tre dager senere. Han lempet brusflaskene på en sykkel og kjørte bort til Engøbrygga der han hadde en pram, så tok han sykkelen i prammen og rodde rundt odden på Søndre Medø og inn i Hønsøbukta, for dette var før Marentius Kristiansen bygget demning og ny vei fra Engø til Medø, og så trillet han varene opp gjennom furuskogen fra Mjøenstranda til gården vår (Nordre Medø gård) og lempet dem inn i kjelleren. Det hendte jeg var alene når han kom, og da skulle han gjerne ta meg opp på armen og holde meg og få en klem. Dette likte jeg bare sånn måtelig, for jeg syntes ikke jeg kjente ham så godt at en klem var naturlig. Men det hele skjedde nærmest i barnslig uskyldighet, og jeg ble satt pent ned når klemmen var overstått.
I etterkrigstiden og frem gjennom 50-årene gikk salget til Ragna så godt at hun ga seg til å bygge en liten bod helt nede i veikanten. Ungdommene fulgte spent med. Det skulle bli en iskrembod, sa hun. Ragna satte «Krestian» igang med å male boden. Han brukte en hel dag på å male en planke. Men tilslutt sto den ferdig. Og så ble det enda mer liv ved eika.

Barn og ungdom kom og kunne kjøpe både is, sjokolade og brus, og nå gikk salget så godt at Ragna spanderte et bord ved siden av boden med parasoll. Ungdommene slo seg ned under parasollen. I midten av 50-årene var eika samlingsstedet for alle ungdommer i området. Man satt under parasollen og observerte alle de bilene som fór forbi, og sa: – Det var en Citroen. Det var en Buick. Det var en folkevogn. Det var en Opel Kaptein. Samtidig som man i øyekroken holdt oppsyn med èn som man kanskje hadde lyst til å bli bedre kjent med.
Det hendte imidlertid, som før nevnt, at ungdommene ble litt villere enn de burde. De ble sittende og holde leven, slik at Ragna måtte be dem gå. Det gjorde de ikke. De ga blaffen i hva hun sa og fortsatte med levenet. Så ga de seg til å klatre opp i eika, og narret Kristian til å klatre etter for å jage dem. Det klarte han jo ikke, de klatret bare høyere opp. Dette var fristende underholdning på stille, hendelsesløse sommerkvelder, og gjentok seg ganske ofte. Der satt de og skrålte og kalte henne «Tuppe-Ragna». Da hendte det at selv Ragna ble sint. Hun ropte og sa de forstyrret både hønene og naboene. Nå fikk de gå, mente hun. Men de gikk ikke. Da sa hun: – Om dere ikke går, så melder jeg dere til lensmann’! Da svarte ungdommene. – Hvis du melder oss til lensmann, så sier vi at du selger øl!
Neste dag var alle tilgitt. Men enkelte av guttene kunne ikke la være å fikle med parasollen hennes. De slo den opp og ned og lekte med den, så en kveld knakk stangen. Hun meldte det ikke til lensmannen. Det var nok ikke så mye på grunn av øl-trusselen. Å være uvenner med noen var helt imot hennes natur. Hun var glad i barn, selv i de slemme, og når det var basar ved garasjene i Østbygda Vel i juli, gikk hun på sine vonde, bandasjerte ben og bar esker med is nedkjølet i tørris opp de to kneikene i Engøveien og frem til garasjene der basaren ble holdt, slik at ungene slapp å løpe veien helt bort til henne for å kjøpe is. Å bli ytt slik ekstra service satte vi barna stor pris på. Hun var som et lite eventyr i seg selv der hun sto og småpratet. Der Ragna var, ble det liv.
Dessverre var issalget ikke like populært blant de voksne som drev basaren. Ungene brukte opp pengene de hadde fått hjemmefra til å kjøpe is istedenfor å kjøpe lodd. Det ble mindre penger i kassa for velet. Ragna ble nektet å selge is der. Da meldte hun seg ut av velet. En liten krig, altså – for å få fatt i badefolkets grunker. En krig Ragna tapte.
Men hun fant stadig nye utveier. Hun begynte å selge ukeblader. De kom dengang ut på onsdager, men forhandlerne fikk dem før. Hver tirsdag gikk Ragna rundt med Illustrert, Hjemmet og Norsk Ukeblad og banket på dørene og tilbød dem en dag før tiden. Og folk kjøpte. Nye ukeblader var festlige begivenheter dengang, og Ragna fant på ny en liten nisje i markedet. Man skulle jo overleve.
Men én dag var hellig – også for Ragna. På søndagene hørte hun alltid på høymessen i radio. Da lot hun seg ikke forstyrre, hverken av barn eller voksne. Man fikk komme etter kirketid. Dette holdt hun strengt på.
En gang inviterte hun til fødselsdagsselskap hjemme hos seg selv. Det ble servert bløtkake. Den var pyntet med ansjos. – Den var veldig pen, forteller en av gjestene. – Men vi spiste den jo ikke, da. Men en annen av gjestene sier at det ikke var ansjos, men sardin, og at det ikke var hos Ragna, men hos en annen original dame et annet sted på øya. Hos Ragna ble det servert snitter og kakao, og det var i anledning hennes 75-årsdag i 1965. Gjestene var ungdommene i nabolaget. Uansett hvordan det nå hadde seg med denne ansjosen: Å bli budt på mat hos Ragna var alltid litt av et problem.

Glad i dyr var hun, også, som man kan forstå på hennes små, bevingede samboere. Den store Paula hadde fast køyeplass i den fremste stuen hennes, og her kom hønene inn og la egg. Her var jo godt og varmt, så Paula ruget frem kyllingene. Det finnes flere pålitelige vitner til denne selsomme foreteelsen. Et annet vitne forteller at han en gang som gutt kom inn på kjøkkenet og der satt Ragna med en syk høne i fanget, godsnakket og kjelte med den og ga den små fiskebollebiter med skje. Og høna kviknet til. Om vinteren varmet hun opp stekeovnen og lot ovnsdøren stå åpen så hønene kunne sitte der inne og varme seg. Det hendte ikke så sjelden at en høne ble overkjørt på veien. Da sørget hun alltid svært, og hver gang sa hun: – Også var det den beste verpehøna! I tillegg til hønene var det to geiter, en sort og en hvit, veldig pene, som gikk rundt i haven. Ungene samlet eikenøtter til dem, som de spiste. En av geitene druknet i brønnen. Ragna hadde alltid katt, og en kattunge gikk det også ille med en gang. Den falt ned fra en skrent og havnet i et vanntrau der Kristian hadde noe fiskegreier, så den druknet. Det var en gris, også. Av en eller annen grunn bodde den ikke inne, men hadde egen binge utendørs. Men det hendte den klarte å komme seg ut. Om den fikk hjelp til dette av ivrige, små hender skal være usagt, men ungene ropte i hvert fall: – Grisen er løs! Grisen er løs! og det var et svare strev å få tak i den.
Paula var ofte på besøk, og som regel kom hun syklende. Det var et forunderlig syn med det digre mennesket på det lille setet, men hun kunne jo bare sette seg på sykkelen øverst i Haugsbrekka og trille helt frem. På vinterstid kjørte Ragna og Paula spark. Paula satt på og Ragna sparket. En gang kom de susende nedover Haugsbrekka, Ragna bak og Paula med et spann surmelk i fanget. Men helt nederst i bakken like utenfor Bjørnskaus landhandleri var det strødd sand for her er det jo et farlig veikryss, og denne sanden kjørte de rett inn i, så sparken bråstanset mens Ragna fór videre fremover i landskapet og hele sparkstøttingen klappet sammen med Paula over mens kundene hos Bjørnskau forfjamset bivånet det hele. Det gikk bra, forsåvidt, bortsett fra med surmelken.
Det bodde alltid folk hos Ragna. I mange år bodde Trygve Sandberg i bryggerhuset. Han var ganske liten av vekst og var sønn av Magna i Hagastranda og skredder Sandberg på Haug, og det var en kjent sak at han var glad i det sterke og hadde drevet med smugling i forbudstiden. Senere kjørte han posten. Han var den første som hadde bil her i området. En gammel Ford. En gang kjørte han opp den bratte Krokebakken på Hulebak. Og han var ikke edru. Han ble advart, men han ropte fornøyd: – Plenty gear i boksen! Så durte han oppover.
Ragna holdt sin hånd over Trygve i mange år, men han drakk for mye og fikk et tragisk endelikt. Da en halvbror av Ragna, Olaf Damdalen og hans kone Agnes kom for å bo i bryggerhuset, måtte Trygve flytte opp til Haug, og her bodde han i en bordkasse som noen gutter hadde spikret. De tok tilogmed leie av ham. Og her frøs han ihjel en vinter. Halvt ihjelfrossen ble han sendt på sykehus, men sto ikke til å reddes.

En annen søster av Ragna, Lina, kom av og til om somrene. Med Lina kom det en viss orden i sakene, for hun hjalp til i bua, og – til stor overraskelse for alle – kunne hun regne. Hun var i det hele tatt merkelig normal, midt oppi det hele, og hun var trivelig og snill. En eldre dame, Maren, bodde i mange år i annen etasje i hovedhuset hos Ragna. Antagelig kom hun først som en slags losjerende. Maren var eldre enn Ragna, så da hun ikke kunne gå trappen opp til annen etasje lenger, lå hun nede i stuen og Ragna pleiet henne. Maren ble boende hos henne til sin død.
Om somrene sto Ragna i mange år på torvet i Tønsberg. Det sto om henne i avisen fordi hun var blant dem med lengst fartstid der. Det hendte Kristian var med til byen, men ofte bar hun alle grønnsakene og eggene sine bort til bussholdeplassen alene og tok bussen inn. Hun gikk alltid i et slitt forkle, altfor store, sorte sko og en torghatt. Dersom hun ikke hadde de varene kundene spurte etter, kjøpte hun av de andre torvkonene og solgte videre. Når Ragna og Kristian sto på torvet i den kalde årstid, hadde de aviser innunder klærne for å holde seg varme. Ragna viste gladelig frem den ekstra polstringen under skjørtene – uten videre dikkedarer.
Kristian var en vandrer. Han gikk langsmed veiene og pratet med seg selv. En gang tok han bussen til Tønsberg, og skulle gå hjem igjen. Men han fant ikke veien, og folk måtte ut og lete etter ham. Han var borte i flere dager, men dukket til slutt opp i Holmestrand.
En junidag i 1957 gikk det galt. Det var like før St. Hans og på andre dagen kom ikke Kristian hjem om kvelden. Den natten gikk folk i Østbygda mann av huse for å gå manngard etter ham. Militære fra Mågerø ble tilkalt. Menn og kvinner og ungdommer lette i tussmørket, først oppe i oremyra på Medø og senere sørover mot Bukkholmen. Letefolket holdt seg tett sammen hele natten og saumfarte området. Først om morgenen ble han funnet. Han lå druknet i sjøen på grunt vann. Han hadde gått rett ut i vannet ved et skjær på Bukkholmen i retning Vasskalven.
Kristian Larsen ble gravlagt på Tjøme kirkegård. På gravstøtten hans lot Ragna risse inn disse ordene: «Du var mitt solskinn.»
Kristians tragiske bortgang gjorde et dypt inntrykk på alle i Østbygda, og man måtte spørre seg hva som hadde foregått i hans hode der han gikk. Var han på vei hjem til Vasskalven? Det kunne nesten virke slik.
Ragna sørget svært over Kristian, og nevnte ham ofte siden – alltid med gråt i stemmen. Hun levde ennå i mange år og fortsatte sin geskjeft opp gjennom 60-årene frem til omkring 1972.
Mot slutten av sitt liv var Ragna ikke så mye å se ute. Men det hendte hun dukket opp. En vinterdag kom hun på besøk til en av de naboungene, Bente Sveløkken, som hadde holdt til ved eika hennes i alle somre. Bente var nå selv blitt voksen og gift, og hun hadde nettopp fått en liten sønn. Dette var Ragna godt orientert om, for da ungen skulle bringes til dåpen, kom hun over med noen små sokker. De hadde hun sittet og strikket på frem gjennom vinteren, og de skulle barnet ha.
Bente forteller for øvrig at da Ragna kom, sto TV’en på. Ragna hadde ikke fjernsyn og var ikke vant til det, så hun kikket interessert på apparatet og sa: – Hva er det? Driver de med Lofotfiske? Det var pausefiskene hun så.

Min lillesøster Eva forteller at hun besøkte Ragna mot slutten av hennes levetid. Det var i 1974 og Eva bodde her alene utover høsten mens hun tok forberedende prøve i filosofi. På kjøkkenet hos Ragna sto fullt av melkekartonger med avdanket melk. I stuen innenfor var det pappesker fra gulv til tak. Esker fra tiden i kiosken. Ragna romsterte i dem, for hun ville gjerne gi Eva en sjokolade, og hun fant da omsider frem til en som hun mente ikke var så forferdelig gammel. Eva spiste den nok ikke, men hun gikk derfra med en god følelse. Ragna hadde spurt om alt som angikk hennes ve og vel, og hun ville gjerne at hun skulle komme igjen. Eva skrev senere et dikt om Ragna som følger i eget oppsett.
Da den dagen kom at Ragna følte hun ikke lenger kunne være til hjelp for noen, gikk hun inn i huset og stengte døren. Hun la seg til der inne, og slapp ingen inn. Som en gammel katt som går inn i skogen for å være ensom når slutten nærmer seg. Men hun hørte til menneskeslekten, som ikke tillater slik verdig død. Døren ble brutt opp og hun fikk hjemmesykepleie en tid, inntil hjemmesykepleieren sa at hun ikke kunne ta ansvar for henne lenger. Her var tilstandene så elendige at Ragna måtte på aldershjem.
Hun ble ført til aldershjemmet på Grimestad hvor hun ble vasket og stelt. Det tålte hun ikke. Overgangen ble for brå. Etter fjorten dager på aldershjemmet, gikk hun inn til de evige marker. De evige jordbæråkre og potetrenner, de evige frukthaver med frittgående høns, de evige veier med lass av blomster og grønnsaker i hendene, den evige iskrembod med sukkertøy og karameller, de evige, tjukke eikegrener – og den evige vei til sin Kristian.
Det var den 31. august i 1975, og hun ble 85 år.
Hun hviler på Tjøme kirkegård sammen med ham. Støtten står der fortsatt – i annen rekke i den nordøstre enden. Og vi som kjente henne går forbi en gang iblant, stanser ved graven og tenker: – Du var vårt solskinn.

KILDER
Skriftlige kilder.
Jon Erik Bakke og Kjell Aas (redaktører). Vasskalven, Vasskalven Vel 2001.
Muntlige kilder.
Anne-Sofie Farnø, Reidun og John Norveel, Anne-Marie Thorsen, Arild Sveløkken, Bente Sveløkken Lloyd, Kari Foyn f. Sæter, Else Abrahamsen, Randi og Edvard Pedersen, Else Laila Cranner f. Mathiesen, Eva Mjøen Brantenberg.
Egne minner.

Skroll til toppen