Haag-gården på søndre Kirkebakken

Legekontoret på Tjøme
Legekontoret på Tjøme, Rødsgt. 8, Foto: ILZ 2012

Alle tjømlinger kjenner det herskaplige huset beliggende syd for bensinstasjonen på Rød og som nær nabo til Tjøme Kirke. I over et halvt århundre har huset tjent som legekontor. I dag rommer det «Legekontoret på Tjøme» hvor øyas tre av fire fastleger med sitt personale holder hus, et travelt arbeidssted.

Lærer, kirkesanger og bankbestyrer Christian Haag
Huset har en lang historie, bygget midt på 1800-tallet som et herskapelig hjem for familien Haag. Jeg spurte engang en gammel tjømling, som i dag ville ha vært over de hundre om huset og svaret kom fort: «Ja, det er Haag-går´n i Røssegata», dobbel a uttalt med «å». Iflg Arkivverkets eiendomsopplysninger fikk Christian Haag f. 1812 i Trondhjem, i 1855 festeseddel på parsellen som den gang også innbefattet bensinstasjon tomten, senere fikk han skjøte på parsellen utgått fra gnr 1, bruksnr. 4 og døpt bruksnr. 8 i den nye matrikkel i 1886.

«Askely» og Haagfamilien før år 1900
«Askely» og Haagfamilien før år 1900. Bildet tilhører slekten.

Christian Haag var ingen hvem som helst på Tjøme i de tider. I bygdeboka fortelles det at to Tjøme-skippere traff mannen av alle steder i Kristiansand og oppfordret ham til å reise til Tjøme og overta som lærer ved privatskolen. Den var av nødvendighet opprettet rundt 1830, da omgangskolen ikke dugde for å forberede kommende styrmenn og skippere til navigasjonseksamener. Ustyrt med en ikke helt fullført latinskole og huslærerpraksis, fulgte han oppfordringen. Det gikk ikke lang tid før han fikk nye oppdrag og titler i Tjøme-samfunnet. Kirkesanger, som vi i dag kjenner som klokker, og bestyrer av banken. Flosshatten var en del av hans arbeidsantrekk viser fotografier.
Fruen Amalie som var urmakerdatter fra Larvik, fødte ham 10 barn mellom 1840 og 1857 iflg Bjørn Holt Jacobsen. Fra folketellingen i 1865 møter vi de fleste som hjemmeboende. Herskapet er nå i femtiårene. Den svenske «tjenestepigen» Stina tar nok grovarbeidet med ku og kalv, og datteren Marie hjelper til i huset. To sønner er ikke uventet blitt styrmenn.

Den ugifte datter Marie var den siste av slekten som bodde her etter foreldrenes død, faren i 1901 og moren noen år før. Hun var også den første som drev næringsvirksomhet fra huset som «modehandlerske» og den siste av slekten i huset. På Tjøme kirkegårds sydside ruver ennå Haagfamilies gravstøtte.

Christian Haag lot huset bygge

Mellomkrigstiden

Gjennom mellomkrigstiden hadde eiendommen flere eiere blant dem landhandler Torger Eriksen, Ormelet. Så skjedde det som i dag kalles eiendomsutvikling av resten av tomten. Den økende biltrafikken trengte et utsalg langs veien og bensinstasjonen fikk sin plass her der tidligere kua gresset. Drosjeeier Leif Thorsen kjøpte eiendommen noen år før krigen og engang på femtitallet etablerte Dr. Odd Solem sin legepraksis i husets 1.etasje. I annen etasje var det leilighet som nyansatte på Eidene bodde i har min folkeskolelærerinne i engelsk og helselære, Aud Torp, fortalt meg. Det ble hennes og hennes nyansatte mann, Erlings første Tjøme-hjem.

Den siste «huslege» på Tjøme

For middelaldrende og eldre tjømlinger trenger han ingen presentasjon. Alle kjente Dr. Solem. Han var av dem som preget hele Tjøme-samfunnet i etterkrigstiden og fortjener om noen en fullstendig biografi. Det vil bli en stor oppgave. Uttalige historier fra pasienters personlige møter med han verserer hvor humoren er en viktig ingrediens. En ukonvensjonell lege på så mange måter, i væremåte og i bruk av de midler som han så virket om de så gikk under kategorien kjerringråd og lignende. Mye rart virker når troen er der og skolemedisinen ikke har midler. Placeboeffekten visste han å utnytte. En klok mann!

Selv husker jeg noen få besøk på legekontoret på Rød fra oppveksten hvor Søster Selma tok imot. Lukten av jod og sprit eller hva det var, Solems buskete bryn over intense og smilende øyne som tittet over brillekanten, som oftest taus, for å inspisere en blødende stortå som var blitt litt mindre etter å ha truffet bunnen i et uvørent hopp fra brygga. En annen gang inspeksjon av en blåflekket korsrygg truffet av et balltre under slåball på skolen og en kul i panna fra kollisjon med en medelev.

Christian Haag
Christian Haag
Dr Odd Solem
Dr Odd Solem

En tredje gang var han bøyd over et fotblad som i sommerens løp hadde fått tråkket inn i seg et fremmedlegeme som gjorde vondt å trå på. Han fjernet hard hud, satte bedøvelsen, brente med et brennapparat og må ha sett en viss forskrekkelse som svant bort umiddelbart etter følgende konstatering: «Her lukter det brent menneskekjøtt, men nå går det over.»

Pasienten kjente han fra mange hjembesøk til hele familien. For hver ettermiddag etter kontortid dro han i sykebesøk. Barnesykdommene måtte vi gjennomleve den gang, og diagnose måtte han stille presist og almenntilstanden måtte undersøkes. Ufarlige var barnesykdommene ikke, hvis det var skarlagensfeber som var hard på den tiden, måtte han vite det. h Han passet på hele familien min, og meg fra vuggen. Min mormor kjente han også godt, men som pasient først etter hun hadde fylt 90. Noe hadde skjedd i hjernen som førte til uro og forvirring. For andre gang i livet hadde hun lege på besøk til seg selv, første gang skjedde under «Spanskesyken» like etter 1. verdenskrig. På sparket ble 17-åringen hans pleiemedhjelper og oppgaven var å lure beroligende middel med vaniljesmak i havregrøten! Det beroliget både meg og mormor, og de siste måneder før hun døde stille i sin egen seng, ble tross alt en god tid for hele familien. Det eksisterte et fullstendig tillitsforhold mellom Dr. Solem og vår familie og resultatet var at vi følte oss trygge, selv om det noen ganger var alvor.

Noe av hemmeligheten var nok at han så sine pasienter som individer, hele mennesker med både kropp og sjel med forskjellig forutsetninger for å takle situasjoner. Han kjente også omgivelsene og spilte på de ressurser som var i nærheten. At han rakk over alt er vel en gåte i dag, spesielt på bakgrunn av harde krigsopplevelser, som datteren Maria Veronica Solem har skrevet om i Tjúma for noen år siden. Kanskje nettopp derfor?

Nasjonalt ble han kjent for landets første psykiatriske barne- og ungdomsinstitusjon på Eidene: «Dr. Solems Klinikk, Mai Lindegaards stiftelse» som han sammen med sin andre hustru opprettet. Hun kjøpte og han drev. Han innførte fremtidens metoder på feltet. Fra denne virksomheten har den kjente barnepsykolog Magne Raundalen, som var sivilarbeider her i begynnelsen av 1960-årene, fortalt i et intervju i Dagbladet, Magasinet fra 2009 om en avskjedstale fra sjefen til praktikantene ved flaggstangen som gjorde inntrykk:

«Hvis ikke de sterkeste står på de svakeste side, så går det til helvete med oss alle sammen.»

Tilbake til huset. Han ble ingen gammel mann, men virket på kontoret så lenge helsa holdt med sin tredje kone Ebba ved sin side, og han sørget for etterkommere på legekontoret. I dag er det legegenerasjon nr. 2 etter hans død som passer på vår helse, og også leger som tar godt vare på et hus med gammel sjel.

Inger L. Zeiner Publisert i Øyene 2012
Rev. 2016 ILZ

Skroll til toppen